Hun skalv som et aspeløv. Redselen satt som en klo rundt hjertet hennes. Hun orket ikke mer. Dørklinken gikk ned, han ble aggressiv da han oppdaget at døren var låst. Han sparket i døren.Ringeklokken skar i ørene hennes.  Hun kvapp til. Nei! Vær så snill, nå må Pettersen komme. Hun så ned på telefonen som hun tviholdt på. Det var gått 15 min siden hun ringte kriminalbetjent Pettersen. Han burde vært her nå. 

De hadde blitt godt kjent i løpet av det siste året, hun og kriminalbetjent Pettersen. Nøyaktig 21 ganger hadde han rykket ut til den lille leiligheten hennes. Men til tross for nitid etterforskning, hadde de enda ikke greid å pågripe forfølgeren. Han forsvant som dugg for solen hver gang Pettersen dukket opp. Forrige uke hadde de vært så nærme! Pettersen så ham løpe fra stedet, og fikk tilkalt forsterkninger. Men likevel; han var som sunket i jorden. En vanskelig sak, kalte Pettersen det. Vi har få spor å gå etter,han etterlater seg ingen fingermerker, og lite annet. Det tyder på at han planlegger alt ned til minste detalj.

Hun husket første gang hun hadde oppdaget forfølgeren. Det var i butikken på hjørnet. Han hadde sett så inngående på henne. Det føltes ubehagelig, hun hadde aldri sett ham før. Siden så hun ham gå forbi utgangsdøren til boligblokken der hun bodde. De siste månedene hadde han kommet på døren hennes.

Han ble mer og mer truende for hver gang han kom. Han ristet i døren. Hun var redd døren snart ville gi etter. Å herregud, han kommer til å drepe meg denne gangen! Hvor blir det av Pettersen? Hun slår nummeret igjen, med skjelvende hender. Idet Pettersen svarer, går døren opp! Skriket hennes ljomer ut av veggene.

-Reidun, nå er det på tide med medisinen din. Sykepleieren tok fra henne telefonen hun knuget i hånden. -Du har hatt et anfall igjen.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende