Det var en kveld for 3 mnd siden, jeg satt og chattet på nettet. Jeg kom i prat med en meget hyggelig mann. Han inviterte raskt til prat på msn. Hvorfor ikke?, tenkte jeg. Vi chattet hele den natten. Et sånt fantastisk menneske! Han drev  et ganske stort firma, og bodde i en enebolig med egen strandlinje.Stian har nylig mistet begge sine foreldre i en bilulykke, og enebarn som han er, må han ordne opp i alt etter dem alene. Likevel tok han seg tid til å komme og besøke meg. 

Vi avtalte å møtes utenfor kinoen i sentrum. Jeg var ganske nervøs foran møtet, men Stian var en behagelig mann som fikk meg til å slappe av med èn gang. Stakkars mann, han hadde vært litt stresset før han gikk, og hadde klart å glemme lommeboken hjemme (vimsekoppen min). Men det gjorde ingenting, jeg hadde jo min med.

Etter filmen gikk vi for å spise på en av byens restauranter. Vi pratet og koste oss. Siden har vi truffet hverandre noen ganger, ja faktisk 3 ganger. Stian er veldig opptatt for tiden, han holder på å avvikle sitt firma. Ja, for han har fridd til meg! Han holder også på å selge huset sitt, det passer bedre synes han, at vi bor her hos meg til å begynne med. Mitt barn og Stian liker hverandre godt. Ja, de har ikke akkurat truffet hverandre enda, men de har fått sett bilder , så da blir man litt kjent likevel.

I forbindelse med avviklingen av firmaet hans, måtte han betale en ganske stor avviklingsavgift. Hele 50 000 kr forlangte kommunen av ham. Naturligvis lånte jeg ham de pengene, han har ikke fått utbetalt arven etter foreldrene ennå. Ja, der må han også betale enebarnsavgift på 40 000 kr. Også naturligvis overtakelsesavgift til de som skal kjøpe firmaet hans. Stian sier det er ingen problem at jeg ikke har mer sparepenger igjen, for etter at alt er ordnet så vil jeg kunne leve som en dronning.

Stian sier så mye pent til meg. Han mener jeg har de blåeste øynene og det blondeste håret han noen gang har sett. *knis* da rødmer jeg alltid kledelig. Min egen lille skattekiste, kaller han meg. *sukk*, er det ikke fint?

Jeg har aldri vært i huset til Stian, for det har kommet noe i veien hver gang.  Men det skal jo selges uansett, så da er det ingen vits, synes Stian. Egentlig skulle han komme til meg denne helgen , men stakkars uheldige ham; han fikk noe utslett som viste seg å være inovarus postium. En meget smittsom sykdom, sa han. Han ble lagt inn på sykehus og alt. Da tilbød jeg meg å komme å besøke ham, men omtenksomme Stian ville ikke ha noe av det. Skattekisten hans måtte bare holde seg frisk! For at han skulle bli raskere frisk, valgte han et privat sykehus. Så jeg overførte 25 000 til kontoen hans. Tenk han ville bli frisk sånn at vi kunne treffes neste helg!

Er det rart jeg er lykkelig? Jeg har jo truffet den store kjærligheten! *sukk*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende