For noen mnd siden, da jeg var 20 år og singel, hendte det at jeg hadde "one-night-stands". Ga det meg noe? Hmm..nja, ikke så mye seksuell nytelse, mer det at jeg fikk dekket mitt oppmerksomhetsbehov. Følte meg attraktiv. For en stakket stund i allefall. En her-og-nå-opplevelse.

Nå har jeg vært singel i 4 år, med unntak at et kortvarig forhold. Vel, forhold og forhold. Vi datet noen ganger, men fant raskt ut at dette ikke var noe å satse på.

I løpet av disse fire årene har jeg ikke hatt et eneste "one-night-stand". Og DA kan du jo raskt regne ut hvor mye sex jeg har hatt i det siste…;) Hvorfor har jeg så ikke bare " slått meg løs og kost meg", som mine venninner nøder meg til? Du er jo singel og har lov, sier de. Lev livet mens du kan, og slikt noe.  Men ER sex selve livet, da? Tja, det er nok en stor del av livet, hvertfall hvis du skulle befinne deg i et parforhold.  Men ellers takk, jeg har det helt fint uten.

Jeg er ikke frigid, eller full av skam over seksuallivet. Jeg har bare enkelt og greit ikke lyst til å ha sex med fremmede mennesker. Det gir meg niks og nada. Synes faktisk ikke tanken på å våkne opp med et forholdsvis vilt fremmed menneske ved min side, er særlig forlokkende. Uttrykke høflighetsfraser som "jeg ringer deg…takk for en herlig natt" og sånt fjas. Næsj, gidder ikke. Er ikke det lov lenger det, i vårt åpne seksuelle samfunn?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende