Birgitte hadde tatt ut en fridag fra hennes til tider stressende jobb som psykolog. Klientene hennes var virkelig krevende. Spesielt ham som den siste tiden trigget lillehjernen hennes til de grader. Han hadde nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og gnagde om igjen og om igjen på det samme: den nye kjæresten til ekskonen. “En pingle var han”. Klienten la ut i det vide og det brede om hvilken taper ekskonen foretrakk. En vakker dag skulle hun få se. Bare han kom over denne kneiken. Birgitte prøvde med ulike metoder for å få ham ut av det samme sporet, men på merkelig vis penset han alltid samtalen over på ekskonens nye “taper”. På sett og vis var hun egentlig sjeleglad for at hun selv ikke “slet” med en samboer, eller kjæreste etter alle de historiene hun fikk servert på kontoret hver dag.

Birgitte sov lenge denne dagen. Hun sto opp og lagde seg en lett frokost. Etter frokosten la hun seg på sofaen og funderte på hva hun skulle bruke dagen til. Blikket hennes gled mot stuevinduet. Du verden hvor skittent det var! Hun prøvde å huske hvor tid sist hun hadde vasket vinduene. Det måtte være nærmere ett år siden! Huff, det verste hun visste var å vaske vinduer. Men Birgitte ga seg selv et spark bak og satte igang.

To timer senere var hun utslitt av pussingen og gniingen, og la seg på sofaen igjen. Der sovnet hun, og våknet ikke før hun hørte en merkelig lyd. Hun gned søvnen ut av øynene og snudde seg mot stuevinduet. Mens hun hadde sovet hadde det blitt rigget opp et stillas utenfor stuen hennes, og en mann i arbeidsklær var i full gang med å høytrykksspyle altanen hennes. Vinduet hennes var nå full av skitt og flekker! Hun kjente adrenalinet pumpe og raseriet bygget seg opp. Hun strente ut på altanen og spurte mannen hva i alle dager han trodde han drev på med? Den arrogante holdningen hans fikk henne til å gå ut av sitt gode skinn. – Du har åpenbart ikke lest informasjonen som ble sendt ut allerede for to uker siden, sa han med et sleskete flir om munnen.

Disse ordene skulle bli skjebnesvangre for både ham og henne. Uten å tenke, grep hun fatt i hagespaden som var laget av jern, og slo og slo. Han segnet om. Blodet laget en elv som rant utover hennes grønne matte. Birgitte tok en rask kikk ut av altanen, ingen i sikte. Heldigvis bodde hun sånn til at ingen hadde innsikt til hennes altan. Hun kjente en stigende panikk komme inniver seg. – Gud, hva har jeg gjort?! Hun kjente om mannen hadde puls, men det var i grunnen usannsynlig i og med at ansiktet hans lå smurt utover altangulvet hennes.

Hun klarte å få buksert ham oppi kassen hun hadde stående på altanen. Hun skyndte seg inn for å hente vaskemidler for å fjerne alle spor. Matten la hun sammen med liket. Hun gikk inn i stuen og satte seg. Hvordan skulle hun kvitte seg med liket? Hun hadde ikke særlig med tid, mannen ble sikkert snart meldt savnet. Hun gikk gjennom posten, og der fant hun informasjonsbrevet. Lettelsen fikk såvidt festet seg da hun oppdaget at det var et enmannsfirma som hadde fått oppdraget med å høytrykksspyle altanene i det lille borettslaget.

Panikken kom imidlertid raskt tilbake, da hun så på klokken; 14.50. Var ikke disse arbeidsfolkene vanligvis ferdig på jobb kl 15.00? Ikke visste hun om det var noen som ventet hjemme på ham. Firmabilen hans sto parkert på framsiden, hadde hun oppdaget. Plutselig slo en tanke ned i henne. Hva med å grille? Hun hadde noen koteletter i fryseren, husket hun. Hun fyrte opp grillen, og gikk for å ta ut kotelettene. Hun stoppet midt i bevegelsen. Hva i alle dager er det jeg tenker på?! Lage middag i en sådann stund? Herregud, hun hadde nok fått sjokk. På den annen side var grillen godt i gang. Hun visste med ett hva hun måtte gjøre.

I 22- tiden ringte det som ventet på døren. En politibetjent sto utenfor. Han spurte høflig om hun hadde sett noe til mannen som hadde arbeidet utenfor i dag? – Nei, jeg har ikke sett snurten av ham, hadde faktisk tenkt å klage på ham. I informasjonsbrevet står det tydelig at arbeidet skulle bli ferdig i dag, sa hun. – Ok, sa politibetjenten, takk for tiden, din. Om du ser ham kan du be ham ringe kontoret, broren var bekymret da han ikke dukket opp til middag som avtalt. Kanskje har han blitt invitert på middag andre steder? , betjenten humret lurt og blunket da han gikk.

Birgitte pustet lettet ut. Hun var ikke mistenkt, enn så lenge. Hun kjente at dagens hendelser hadde gjort henne utslitt. Hun tok en rask dusj og gikk å la seg. Hun sovnet momentant. Cogito ergo sum, hørte hun, som langt borte fra. Så litt nærmere cogito ergo sum. Hun vred urolig på seg i sengen. Hun våknet langsomt. Hun snudde seg i sengen og så rett inn i øynene på hennes plagsomme klient! Cogito ergo sum, gjentok han. Han hadde et merkelig, fjernt uttrykk i øynene. Som i drømme så hun kniven han løftet og boret gjennom henne.