Vis meg himmelen

av Mokkaen in mandag, juni 29th 2009 Lagret under: 1 Stikkord:sorg sykdom død

Anita tok av seg toppen. Det var den heteste sommeren hun kunne huske. Hun fortsatte turen sin over svabergene. Alene. Hun følte seg alene. Likevel var det noe befriende over det også.

Tidligere denne dagen hadde hun fått sin frykt bekreftet av legen. Kreft. Uhelbredelig kreft. 52 år og ferdiglevd. Hennes siste sommer var kommet. Skulle aldri mer få oppleve den deilige følelsen av sommer og ferie. Skulle ikke få oppleve sitt barnebarn på 4 år vokse opp til en ung vakker kvinne. Det var ikke mormor som skulle sitte klar med en skulder å gråte på når kjærlighetssorgen rev i hjertet hennes.

Hun var bekymret for hvordan døtrene skulle få bearbeidet sorgen etter henne. Krangling og uvennskap hadde regjert mellom de to søstrene de siste 3 årene. Arveoppgjøret etter faren deres hadde gått hardt for seg. Siden hadde de ikke vært på talefot. Den yngste var så tander og sårbar. Hvem skulle støtte henne nå? De hadde bare hverandre. Den eldste var sta og sterk. På overflaten.

De gråt da hun la fram legens dom. Høyst 3 mnd. De så ikke på hverandre. Utvekslet ingen ord. En taus sorg. 3 mnd av et 52 – årig liv var som et kort vindpust. Som sekunder i et år.

Hun så seg selv ovenfra. Hennes døtre satt rundt henne. Holdt hverandre i hendene. De gråt. Men det var et sterkt samhold mellom dem. Anita var rede til å reise. Strakte armene mot lyset. Vis meg himmelen.

watch?v=CUCgoaS9_6o

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

23 kommentarer In " Vis meg himmelen "

RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL

tanteprinsesse Sier,
juni 29th 2009 at 8:19 pm

så trist… veldig trist. Har flere egen erfaringer med nære familiemedlemmer som er og har vært rammet av sykdommen. Det værste, i følge dem selv, er det du skriver om her.. å ikke følge opp barn og barnebarn

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Mokkaen sier,
juni 29th 2009 at 8:54 pm

Tanteprinsesse : Ja, jeg kan levende forestille meg at det er tøft å ikke få lov å se barn og barnebarn “vel i havn”

pomperiposa Sier,
juni 29th 2009 at 10:03 pm

Dødsbudskapet har vi jo egentlig alle fått lenge før det er tale om sykdom og alderdom, nettopp i kraft av vissheten om at alle skal dø en gang. Men det er først når man har overlevd ungdommen at man innser at man er dødelig, og da er det etter mitt syn viktig at man gir et solid bidrag i form av livsvisdom til de som følger etter. Og min skarve livsvisdom er at man må ha noen idealer og være ærlige mot dem.

Mokkaen sier: Ja, er det noe som er sikkert her i livet, så er det det faktum at vi skal alle dø. Noen før enn andre.. Kloke ord om å bidra med livsvisdom for våre etterfølgere. Jeg prøver så godt jeg kan å gi min sønn litt visdom , forhåpentligvis har jeg god tid til å prente enda mer inn i ham før jeg tar kvelden Men hvem vet? Takk og pris ikke jeg

:mrgreen: Sier,
juni 30th 2009 at 1:44 am

Husk, det vil alltid komme barn, barnebarn osv., men aldri mer enn den ene bestemor man har muligheten av å plante inn i deres hjerte, – for derved aldri behøve å si Farvel!

Mokkaen sier: Ååå, denne skal jeg alltid huske, kjempefin og helt sant

Cezanne-2 Sier,
juni 30th 2009 at 12:13 pm

Sjelerøsk,Mokkaen!

Mokkaen sier: Veldig tøft og trist for dem som opplever dette

Dag Eigil Sier,
juni 30th 2009 at 10:42 pm

Trist, skikkelig trist. 52 år…ingen alder, liksom. Selv om det egentlig er det. Definitivt over ungdomstiden, men man håper jo at det skal bli en del flere år, likevel. Forferdelig situasjon. Stakkars de som sitter igjen med sorgen…

Mokkaen sier,
juni 30th 2009 at 10:56 pm

Dag Eigil: Nei, 52 år er ingenting, man skulle bare vært sånn ca litt over halveis

mairmog_8 Sier,
juli 2nd 2009 at 9:04 am

Huff, håper dette ikke gjelder noen som står deg nær… Selv om vi jo vet at dette skjer stadig vekk, -hver dag er det noen som får dødsbudskapet og vissheten om at framtiden og skjebnen ikke vil bli slik vi alle tar den for gitt å være….

Vondt, -både for den som dra og de som blir sittende igjen.

Mokkaen sier,
juli 2nd 2009 at 8:51 pm

Hei Mairmog:) Nei, dette er en oppdiktet historie, men har nære som har mistet sine i kreft Kan ikke forestille meg hvordan det må være å få dødsbudskapet, det er nok noe av det vanskeligste man kan oppleve. Min onkel døde etter 4 mnd, jeg kommer aldri til å glemme dødsangsten i hans øyne.