Huffda, nå var det lenge siden jeg har blogget!
Det har vært en travel tid med mange opplevelser og nye erfaringer

Jeg har slått meg på alpinsport etter mange år! Skrekk og gru, det kunne blitt mange blogginnlegg av dette! Nå er jo sesongen over for denne gang, så kanskje det blir litt blogging igjen? Hmm..

Men sist jeg var her var det mye snakk om nedleggelse av bloggen? Noe nytt om dette? Åpnet meg en blogg hos Sjalle, men har ikke skrevet noe der enda. Venter litt for å høre med dere hva som skjer her.

Og hva så med alle innleggene og kommentarene? Får man flyttet disse over til ny blogg?

Og hvor er dere fleste? Vil helst havne i samme miljøet som dere gode gamle vgb-ere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Leser på ABC – nyheter hvor påstanden er at venners positive facebookstatuser får noen mennesker til å føle seg som tapere. Statusene gir inntrykk av at “alle” har et så perfekt liv. Her bakes det boller, det gåes på tur, man får stadig vekk både blomster og gaver fra sin utkårede, man lager de lekreste retter til middag , husvasken blir tatt (opptil flere ganger om dagen), og ikke minst er våre barn noen av de mest vellykkede. Artikkelen (link nederst) viser til at ensomme mennesker kan føle seg enda mer ensomme og miste selvtillitten av å lese slike rosenrøde statusoppdateringer.

Jeg lurer meg på om ikke problemstillingen kan være omvendt? At det ikke er de som leser statusoppdateringene, men at det er de som skriver dem som kanskje har behov for å hevde seg selv en smule?
Noen ganger undrer jeg meg på hvordan det er mulig med så mange baller i luften som enkelte fb-brukere tilsynelatende har. Noen oppdaterer hvert 5. minutt. – God morgen mine venner. – Inntar en deilig frokost. – Godt med en dusj. – Lilleprinsen er så glad i mammaen sin! – Nå er det off to work, nok en fantastisk spennende dag på jobb. – Min elskede overrasket meg med en romantisk aften o.s.v., o.s.v.

Det er kjekt at mine venner har det bra. Det er koselig å se at de trives både på jobb og hjemme. Men alt med måte.

Men hva er det som gjør at noen har et utstrakt behov for å fortelle både kreti og pleti om hvert minste lille gjøremål? Kan det være her det skorter på selvfølelsen?
Kan det være noe i det gamle jungelordtaket : De som snakker mest om sex, er de som faktisk får minst?

Denne går nå som en farsott på facebook:

Drømte i natt at Facebook ikke fantes, og at jeg ikke fikk postet alle viktige saker til mine venner. Det tok 3 dager innen slekta fikk vite at jeg har shoppa, og 4 dager innen mine venner fikk vite hva jeg skulle se på TV og at jeg hadde bakt kake. Et brev ble forsinket, så først etter 6 dager fikk min familie vite at jeg har lagt på rent sengetøy. Fy f… for et mareritt!

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/110222/facebook-gir-darlig-selvtillit

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg led av valgets kvaler; skulle jeg hengi meg til bloggens verden – eller til kokekunstens uransakelige veier? Gudene skal vite at jeg virkelig hadde hatt behov for å lese sistnevnte! Mokkaens kokekunster er viden kjent. For totalt fraværende talent.
Når sant skal sies, var det ikke et vanskelig valg. Det bare måtte bli blogg!

Begge bøkene ble bestilt via nettet. Men på helt ulike tider. Tilfeldighetene ville det sånn at begge bøkene befant seg i postkassen min på samme dag.

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Men jeg tok meg selv i å humre da jeg logget meg inn på VGB i dag. Hva skuer mine øyne? En beskjed øverst i krasjbordet! Hehe. Her har jeg nettopp lest om bloggens finurligheter fra “den – gang – da”. Fra den tiden det var liv her på VGB. Tiden da diskusjonene og kranglene nådde uante høyder. Og jeg som litt vemodig hadde trodd at det var en svunnen tid! Men dengang ei! Ikke vet jeg hva saken gjelder, jeg velger å tro at jeg ikke vil vite det heller.

Over til bokanmeldelse (min første sådann):

Marita Synnestvedt: Blogghore!

Jeg nærmest skalv av spenning da jeg åpnet boken. Herlighet! Tenk en bok om blogging! Nå har Mokkaen vært fryktelig travel i det siste, så lesning har kun foregått på sengen. Og ved leggetid er Mokkaen veldig trøtt! Men boken fenget meg virkelig. Jeg ble så oppslukt at da jeg holdt på å sovne (fordi jeg var trøtt, ikke fordi boken var kjedelig), sto jeg opp for å holde meg våken til siste side var lest!

Det som slår meg etterhvert som jeg leser er at dette er jo en slags bruksanvisning for bloggere. Retningslinjer og regler for Bloggeland, på en måte. Til tross for at boken kan oppfattes intern for VGB-ere, vil jeg påstå at den er både lesverdig og fornøyelig for de fleste bloggere(med unntak av Rosabloggere, kanskje?) .

Marita skriver godt, med et språk som både sjokkerer oss og som får oss til å trekke på smilebåndet , for ikke å snakke om å gapskratte innimellom! Ser at det er litt uenighet angående bruk av paranteser, men for min del er dette et skriftlig virkemiddel jeg har sansen for. Om jeg absolutt skal komme med litt kritikk, må det bli at kommentarrekken i ett av innleggene i boken , nok ble litt langdryg.

Ps. Glemte å nevne at korrekturen kunne vært bedre. Var en del trykkleifer innimellom, dessverre..

Blogghore! er absolutt en bok jeg vil anbefale alle bloggere å lese. Her er mye å lære både for ferske og gamle bloggere!

Tusen takk for god lesning Marita!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lillian sto som forstenet. Sjokk, forvirrelse. Alt var kaos inni henne. Hjalmar? Kunne virkelig Hjalmar ha gjort dette? Hun hadde vanskelig for å tro det. Snille, fantastiske, oppmerksomme Hjalmar? Hun sank ned på badegulvet. Gråten tok henne. Det kunne ikke være sant! Hun hulket så kroppen skaket. Hva skulle hun gjøre? Hun medgikk at hun var redd nå. Ønsket Hjalmar livet av henne? I så fall; hvorfor? Hun hadde da ikke gjort ham noe vondt?

Lillian vurderte å ringe politiet. Hun følte seg absolutt ikke trygg. Lillian kvapp til da det tikket inn en melding på mobilen hennes. Hun reiste seg og gikk inn i stuen, grep mobilen med skjelvende hender. <3 tenker på deg, pus, er du våken? <3 Klem din Hjalmar. Et hikst unnslapp henne. Hva i alle dager? Hva skulle hun svare? Og skulle hun i det hele tatt svare? Hun gikk ut på verandaen og tente seg en røyk. Måtte prøve å samle tankene litt. Lillian kjente noe bygge seg opp i henne. Sinne. Hun ble sint! Hun følte seg lurt opp i stry. Hva innbilte Hjalmar seg? At hun, en høyst oppegående dame, skulle falle for alle godordene hans? At hun var et lett offer? Å neida du! Lillian grep resolutt mobilen og ringte Hjalmar. – Hei pus, sa han med fløyelsmyk stemme. Lillian var så sint at stemmen dirret. – Du! Snerret hun. Du skal bare ikke innbille deg at du kan kontrollere og styre meg med de syke tankene dine! Du skal gjøre meg èn eneste tjeneste. Hold deg langt unna meg – ellers skal det bli månelyst. Bare så du har det klart for deg. Adjø! Lillian slo av mobilen og tente seg nok en røyk. Hun skalv av både sorg og sinne. Hvordan kunne han? Den drittstøvelen!

10 minutter senere ringte det på døren. Lillian listet seg til døren og kikket i kikkhullet. Hjalmar! Hjertet dunket hardt i brystet hennes. Hjelp! Hva ville han? Gjøre ende på henne med det samme? Sinnet vokste på nytt i henne. Ikke søren om han skulle få slippe så billig unna! Hun rev opp døren og ba ham inn. – Lillian-pusen min. Hva har skjedd? Jeg forstår ingenting. Hvorfor er du sint på meg? Jeg elsker deg, sa han med fortvilelse i stemmen. Lillian konfronterte ham med dødsannonsen. – Så, hva har du å si til det? – Hva? Hjalmar så mildest talt sjokkert ut. – Dette har jeg ingenting med å gjøre, Lillian. Du må tro meg! Hjalmar satte seg ned i sofaen med ansiktet gjemt i hendene. Han gråt nå. – Lillian..stemmen var bedende. Jeg har en mistanke om hvem som kan ha gjort dette. Min eks! Hun er dessverre alvorlig syk. Jeg må være ærlig med deg og si at hun dessverre har gjort noe liknende tidligere. Jeg datet en dame for noen måneder siden, og da min eks fikk høre om det, ble hun rasende! Hun sendte en dødsannonse i posten til min date og…hun oppsøkte henne …og angrep henne! Bare flaks gjorde at hun overlevde strupetaket! Min eks ble da innlagt på “Solstreif”. Igjen. Hun er nok sluppet ut igjen nå.. Å. Lillian! Vi må sammen gå til politiet og anmelde henne! Nå! Med det samme!

Lillian vaklet. Hva skulle hun tro? Det hørtes jo oppriktig ut, det som Hjalmar fortalte. Hun så inn i det blå blikket hans. Jo, det var blikket til en som fortalte sannheten. Han reiste seg opp , og hun gikk rett inn i hans åpne armer. – Kom, så går vi, sa han. Lillian tok på seg kåpen og låste omhyggelig døren etter dem. De satte seg inn i bilen hans og kjørte av gårde. – Jeg håper politiet tar oss på alvor, sa Lillian. -Eksen din må jo sperres inne snarest! Hun kan jo være farlig! – Slapp av Lillian, rettferdigheten vil skje fyldes. Tro du meg. Hjalmar snudde seg mot henne og lo. En merkelig latter. – Hjalmar? Nå skremmer du meg. Du virker så annerledes. Og hvor skal vi nå? Hvorfor kjører du denne veien? Lillian kjente panikken stige. Her var noe riv ruskende galt!

Hjalmar kjørte videre. Uten et ord. Han bare lo den hese, litt gale latteren sin. Endelig stoppet han ved et lite hus langt inne i skogen. – Min elskede, sa han. Nå er vi ved veis ende. Og så lo han. Før Lillian fikk sukk for seg, ble bildøren åpnet og hun ble dratt ut av bilen. Eksen hans! – Så flink du var Hjalmar, sa hun. – Nå kan vi leke. Lillian ble ført inn i det lille huset. Hun skrek helt til det siste da hun så anretningen. En kiste. Blomster, lys og et hull i gulvet til å senke kisten nedi.

Da seremonien var over, skålte Hjalmar og eksen i champagne. – Skål for Solstreif som førte oss sammen, sa Hjalmar og kysset sin makker lidenskapelig.

********THE END***********************

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lillian stotrer og stammer. – Men jeg kjenner jo ingen som heter Arne!? Dette må være noe tull! – Stå ikke der og lyv for meg, snerret Hjalmar. Du er akkurat som eksen min. Alle kvinnfolk er løgnaktige tøser, utbrøt han. Lillian tok til tårene og bedyret sin uskyld. – Tenk deg om Hjalmar. Vi har jo vært sammen nesten hver kveld de siste ukene. Når skulle jeg hatt anledning til å treffe noen andre? Kanskje det er feilsendt? Det står jo ikke noe etternavn her. Hjalmar roet seg ned, og mente han skulle ringe blomsterbutikken dagen etter for å finne ut av det. Resten av kvelden gikk som normalt. Tonen var gjenvunnet og kjemien på plass igjen.

Neste kveld kom Hjalmar på besøk igjen. Han kunne fortelle at den ansatte i blomsterbutikken husket at det var en dame som hadde vært innom butikken formiddagen før. – Jeg tror det er eksen min, sa Hjalmar. Hun er troende til å finne på litt av hvert. Nå har det vel kommet henne for øret at jeg har funnet lykken på ny, og det kan hun nok ikke like. Vi bare ignorerer det. Lillian pustet lettet ut. Hun hadde vært så redd for at dette fine hun opplevde nå skulle bli ødelagt.

Noen dager senere fikk hun 3 hentelapper fra Posten. Litt forundret gikk hun til postkontoret for å hente pakkene. Hun var da rimelig sikker på at hun ikke hadde bestilt noe? Vel hjemme åpnet hun pakkene. I den ene var det grytelapper i silikon fra “Nytt og Nyttig”, i den andre var det månedens bok fra “Hjemmets bokklubb” , og i den tredje var det en genser fra “Ellos”. Lillian klødde seg i hodet. Hun var forvirret. Hva i alle dager? Dette hadde hun ikke bestilt!? Undrende ringte hun de respektive firmaene og forklarte saken. Heldigvis var det ikke noe problem å returnere varene.

Samme kveld kom Hjalmar innom. Han hadde med seg en nydelig rosebukett til henne. – Bare for å vise hvor stor pris jeg setter på deg. Du er det beste som har hendt meg! Lillian ble nesten satt ut av all rosen. Dette var hun ikke vandt med. Men likevel måtte hun innrømme at hun likte å bli oppvartet slik. De lo begge av pakkene som hadde kommet i posten. Hjalmar hadde et jobboppdrag den kvelden, så det ble en kort visitt med lovnad om å komme tilbake neste dag. Lillian lukket døren etter ham og måtte ta noen dansesteg i gangen. Hun trodde hun aldri hadde vært så lykkelig før. Dette måtte være den store kjærligheten mange snakket om.Det var med et smil om munnen hun sovnet den kvelden.

Med ett står Lillian i sengen. -Hva var det? En skarp skjærende lyd. Røykvarsleren? Nei, den hørtes ikke sånn ut. Lillian tar et forsiktig steg ut av sengen. Selv så lite hun likte det, måtte hun undersøke det. Det var ikke fritt for at hun var litt redd. Hun åpner soveromsdøren på gløtt, som for å snike seg inn i sin egen stue. Lyden var sterkere her. Hun beveger seg nærmere lyden. Ut i gangen. Det er da hun ser det. Kirken! Kirken som hun arvet av tante Gerda. Hun kunne minnes da hun var liten hvor hun hadde beundret denne selsamme kirken. Den var virkelig flott å se på, med lys inni og det hele. Det eneste hun ikke kunne fordra var den intense skjærende melodien den spilte om man trakk den opp. “Glade jul” skulle det forestille. Tonene var skikkelig hule og skjærte gjennom marg og ben.

Når man trakk den opp, ja. Hmm..forunderlig. Hun hadde jo hvertfall ikke trukket den opp. Det var hun helt sikker på. Jaja, det er vel sånt som kan hende med slike mekaniske saker. Litt urolig, men samtidig lettet ville hun gå tilbake til søvnen. Hun snur seg og går mot soverommet, da hun plutselig ombestemmer seg og går i retning mot badet i stedet. Etter å ha gjort sitt fornødne, setter hun springen på og lar vannet renne litt. Hun kjenner at hun er skikkelig trett np. Det skal bli godt å få legge seg igjen. Hun tar håndkleet og tørker hendene sine. Da ser hun en papirlapp som ligger på gulvet. Nyskjerrig tar hun den opp. Og rygger tilbake. Ikke engang et gisp unnslapp henne da hun leste hva som sto på lappen:

Min elskede Lillian Berge
f. 12.04.72
ble brått revet fra meg i dag.

din for evig Hjalmar