Noen ganger kan man virkelig lure. Hva er det som styrer livene våre? Er livet et resultat av alle små og store valg vi tar? Er det en høyere makt, skjebnen, eller er livet en hel rekke av tilfeldigheter?
Grunnen til at jeg funderer over disse tingene om dagen, er rett og slett at det har hendt meg noe meget uventet.
Det hele startet egentlig i sommer. Vi single blir ofte plaget av venninner som kjenner en “sååååå grei mann som hadde passet perfekt for deg”. Det problemet har jeg løst ved å takke pent nei til middagsinnbydelser om vertinnen “tilfeldigvis” har invitert han single kjekke kollegaen sin. Hvorfor er det forresten ofte sånn at det er omgivelsene som finner det mest problematisk at man er singel? Har ikke noe problem med det, jeg! Trives med å være singel, jeg! Storkoser meg! Trenger ingen mann!!
Så har Facebooken kommet. – ÅÅÅ, Mokkaen, du MÅ legge til han kjempesnille single greie naboen min! Han hadde vært noe for deg! – Niks, og nei. Mokkaen snurper munnen godt sammen og nekter å sende venneforespørsel til vilt fremmede mennesker. Så det så.
Den snille greie, single naboen sendte forespørsel til meg, han. Jaja. Kan jo bekrefte. Ikke noe farlig det, vel? Sniktitte litt på bilder. Joda, søt nok han, men jeg er IKKE interessert.
I slutten av oktober døde min tante etter kort tids sykeleie. Trist, men fikk heldigvis vært med henne i hele sykdomsprosessen. Ble lettere å akseptere dødsfallet på den måten. Hun hadde store smerter på slutten. Det var godt hun fikk hvile. R.I.P. tante Gerda! 
Dagen etter dødsfallet hadde vi begravelsesbyrået på hjemmebesøk hos min mor. Vi fikk ordnet med blomster, salmer og andre praktiske ting til begravelsen. Etter at alt det praktiske var ordnet, begynte samtalen å dreie seg inn på mer hverdagslige temaer. Det var da gravferdskonsulenten kom med spørsmålet: – Jeg lurer på om du kjenner en Linda Nilsen? – Eh, ja det gjør jeg, svarte jeg. – Da tror jeg vi er venner på facebook!, sa han! Mokkaen kjente svetten sive. Hun var livredd for å bli fratatt sin single tilværelse. Mannfolk, vik fra meg! Så Mokkaen fikk fart på kroppen og nærmest løp ut døren, uten engang å ha sagt hadet! – Må skynde meg , Lillemann venter på meg hjemme.
Noen dager etterpå skulle begravelsen være. Begravelsesdagen opprant, og ubevisst pyntet jeg meg litt ekstra. Lurt med sminke når man skal i begravelse. Not.
Etter seremonien hentet jeg blomster som vi skulle ha med oss på gravene til andre familiemedlemmer. Jeg fikk da en klem av gravferdskonsulenten. Vi snakkes, sa han. Jeg kunne ikke motstå å snu meg og smile til ham. En merkelig følelse – trist og opprømt på samme tid.
Noen dager etter snakket jeg med min venninne. – Innrøm det Mokkaen, du likte ham! – Jada, jada, jeg gjorde jo det. Men, du vet meg, jeg har vært singel i over 6 år, så nei, tror ikke jeg skal rote meg opp i noe mannfolk, nei.
1 uke etter begravelsen ringte han meg. Vi pratet i over 2 timer. Kontakten bare var der med en gang. Hver dag snakkes vi på telefon og i helgen var vi på date! Dette føles bare så riktig! Samtidig skremmer det meg. Min singeltilværelse er sterkt truet.
Er det skjebnen som er ute på tur? Det siste “tegnet” fikk jeg i dag. Vi hadde urnenedsettelse for min tante. Mens vi sto der og ventet på kirkegårdstjeneren, kjente jeg et klask i hodet. Det var ikke min kjære tante Gerda. Tvertimot en fugl som bæsjet på meg! – Å, men det betyr jo lykke!, kom det fra min stefar…
